Det aller siste kapittelet om min grandonkel Lasse ble skrevet da den automatiske bagasjedøren til likbilen sakte gikk ned og bilen rullet forsiktig bort fra kirken, på vei til et krematorium. Mannen hadde gjennom en rekke tragiske hendelser overlevd både kone og barn. Det var ikke et tørt øye i salen da presten fortalte historien om Lasse. Og min egen mor fortalte om hendelsen som holdt på å knekke mannen fullstendig.
Den morgenen i 2008, da han skrudde på nyhetene og kjente umiddelbart igjen leilighetskomplekset i Fjelltunvegen i Ålesund. En av de fem omkomne var sønnen, Ronny. En lutrygget Lasse ble senere omfavnet av en gråtkvalt Dronning Sonja under sørgegudstjenesten i Voldsdalen kirke. Kona, Ruth, som da hadde fått påvist kreft valgte å avslutte sin behandling, og døde noen måneder senere. Lasse hadde da mistet alt, men ble overtalt til å flytte nærmere sin to nieser og deres familier i Sykkylven. Der fant mannen som aldri fikk oppleve egne barnebarn igjen livsgnisten, og ble alles "onkel Lasse". Det ble en fin begravelse der man for alvor ble takknemlig for de man har rundt seg i livet, og en påminnelse på at man aldri må ta noe for gitt. Det var også rørende å se at mange av Ronny sine venner hadde tatt turen til Sykkylven for å vise faren til sin avdøde kompis en siste respekt. Det var tydelig at både far og sønn hadde satt spor i livene deres.
Det ble noen tårer i løpet av dagen. Også da min datter Julie sang "God morgen, min kjære", sangen som Benny Borg laget til sin avdøde kone, og som Hanne Sørvaag laget en rørende versjon av under "Hver gang vi møtes" på TV2, satt tårene løst. Så grip dagen og ta vare på "flokken din", som Per Fugeli så fint sa det. Når man en vakker dag innser at livet nærmer seg slutten så vil jeg tro at man lettere angrer på de sjansene som man lot passere her i livet, enn å dvele rundt de mange feilene som ble begått.