Autonomi. Smak litt på det ordet. Autonomi kan defineres som følelsen av å ha kontroll og valgmuligheter knyttet til selve utøvelsen av læreryrket. Vi har nå kommet til den nest siste planleggingsdagen og etter to timer med diskusjon i lærerkollegiet om felles praksis (blant de ulike lærerne), læringskultur og underveisvurderinger, så vandrer tankene tilbake til PPU-studiet i Volda og et av mine arbeidskrav i pedagogikk. Den omhandlet autonomi og stammekultur. Allerede på 50-tallet konkluderte amerikanske forskere med at den typiske lærer var en del av en stammekultur som ofte var preget av individualisme, konservatisme og "her-og-nå"-orientering. Sistnevnte henviser til en manglende evne til å planlegge langsiktig (f.eks. 2-3 år frem i tid).
Den svenske skoleforskeren Gunnar Berg publiserte lignende forskning så sent som i 2003, og konkluderte med at dette i stor grad også er gjeldende for skandinaviske lærere. Det mest skremmende er at han samtidig definerer motsetningen til en slik stammekultur: samarbeid, utvikling og fleksibilitet. Men det blir nok å dra ting litt vel langt. Jeg tror de fleste lærere både evner og samtidig ønsker å samarbeide med sine kolleger i sine respektive fag. Men om man definerer konservatisme i skolesammenheng som "frykten for forandring", så har de fleste av oss veldig mye å gå på. Vi må tørre å dra inn nye impulser i undervisningen. Rammeverket for det aller meste vi gjør i klasserommet handler veldig ofte om struktur, engasjement og motivasjon. Men for skolen som organisasjon så hjelper det ikke med enkeltløft. Da må skolens eksisterende stammekultur gradvis brytes ned og lærerne må bli enig om at man jobber i fellesskap for å nå de samme målene.
Det fungerer i næringslivet. Er det naivt å tro at det på sikt kan fungere for den autonome lærerstanden?
Den svenske skoleforskeren Gunnar Berg publiserte lignende forskning så sent som i 2003, og konkluderte med at dette i stor grad også er gjeldende for skandinaviske lærere. Det mest skremmende er at han samtidig definerer motsetningen til en slik stammekultur: samarbeid, utvikling og fleksibilitet. Men det blir nok å dra ting litt vel langt. Jeg tror de fleste lærere både evner og samtidig ønsker å samarbeide med sine kolleger i sine respektive fag. Men om man definerer konservatisme i skolesammenheng som "frykten for forandring", så har de fleste av oss veldig mye å gå på. Vi må tørre å dra inn nye impulser i undervisningen. Rammeverket for det aller meste vi gjør i klasserommet handler veldig ofte om struktur, engasjement og motivasjon. Men for skolen som organisasjon så hjelper det ikke med enkeltløft. Da må skolens eksisterende stammekultur gradvis brytes ned og lærerne må bli enig om at man jobber i fellesskap for å nå de samme målene.
Det fungerer i næringslivet. Er det naivt å tro at det på sikt kan fungere for den autonome lærerstanden?
RSS Feed
